torsdag 29. mars 2012

"Jeg er norsk."


Skrivedag i norsk, torsdag 02.02.12, Silje Andrea Holm, 1A

Oppgave 2: (novelle) Jeg er norsk.



Hun dukket under – ville bare bli der. Bli der til alt gikk over. Men til tross for sin fantastiske evne til å holde pusten, måtte hun opp igjen. Hodet hennes brøt den blå, speilaktige overflaten mens hun tok et dypt åndedrag. Hun speidet sakte over det blå speilet, før hun dukket under igjen.
Det er så fantastisk stille her, tenkte hun.
Hun ville bare være her, under det blå speilet, i stillheten, helt for seg selv. Alt ville vært så mye enklere da. Ingen kunne se henne fra overflaten, ingenting som ble sagt kunne hun høre, ingen kunne skade henne. Her, under det blå speilet, var hun trygg. Trygg fra omverdenen.

”Sarah, går det bra med deg eller? Jeg så deg nesten ikke under treninga, begynte å lure på om du hadde drukna eller no’.”
Om det bare hadde vært så enkelt.
”Neida, jeg bare øvde litt på undervannssvømminga. Det går fint.”
Hun tørket ferdig resten av det lange, glinsende, svarte håret, før hun heiv sekken over ryggen og gikk.
”Hadet da, Sarah! Sees i morgen, sant?”
Ville ikke satsa på det.
”Ja, såklart! Kl. 19.00, sant?”

Det kom et smell fra den overdekorerte soveromsdøra hjemme i Kreklingveien 2.
Ett minutt etter banket det forsiktig på.
”Sarah, kan jeg komme inn?”
Må du?
”Døra er åpen.”
Døra gikk forsiktig opp, og inn i det kaotiske pikerommet steg en høy, mørk mann. Han satte seg forsiktig ned på det oransje sengeteppet. Han la en hånd på kneet hennes. En hånd som minte om krig og tortur. En hånd som hadde gjennomgått mye for å få tilbake sin frihet.
”Det går fint, pappa, jeg var bare litt uheldig med døra”.
Han så henne rett inn i øynene.
Faen, han skjønner alt. Han kjenner meg for godt.
”Ja, greit! Det var han der idioten på guttelaget igjen, ok?! Han er sikkert forelska i meg eller noe sånt.”
Hvem er det jeg lurer, han kunne aldri vært forelska i meg. Han er jo hvit, og forelsker seg bare i jenter med langt, lyst hår og rosenrøde lepper.
”Hva sa han denne gangen?”
”Ikke no’ spesielt, bare hele den der ’blablabla, du er utlending-regla’.”
Hun så i gulvet. Øyekroken hennes ble tårevåt. Hun kjente en tung arm over skuldrene sine.
”Sarah, hvorfor bryr du deg om hva denne tosken sier? Du vet jo at du er norsk. Selv om du ikke har samme hudfarge som alle de andre i klassen din, er du likevel norsk. Vi har jo snakket om dette en million ganger før?”
Hun var stum. Hun visste hva man mente. Hun visste hun var norsk.
Men jeg er fremdeles ikke hvit.

Sarah ble født mandag 15. november, 1996, på St. Olavs hospital i Trondheim, Norge. Hun var 50 cm og 3600 g. Hun hadde mengder med svart, silkemykt hår – og hun var mørk i huden. Faren hennes var flyktning fra Somalia, men hadde bodd i Norge siden 80-tallet. Det var da han hadde møtt moren til Sarah, som var ei brunhåra jente fra Namsos. Sarah snakket flytende norsk fra dag én, og gikk i norsk barnehage og på norsk skole. Foreldrene oppdro henne med norsk kultur. Ingenting ved henne skulle tilsi at hun ikke var norsk; bortsett fra hudfargen. Hun ble med på områdets svømmelag i en alder av bare 8 år, og ble fort en favoritt på laget; hun var god – pokker så god – og alle likte henne. Nå, i en alder av 16 år, var hun den beste svømmeren på jentelaget. For to år siden hadde guttelaget fått inn en ny gutt fra ei lita bygd utenfor Tromsø. Sarah hadde umiddelbart likt det hun så; lysebrunt hår som falt ned i ansiktet, brede skuldre, en antydning til six-pack – og de øynene. De lyseblå øynene. Hun elsket måten han lo på. Hun hadde brukt flere uker på å mote seg opp for å spørre om han ville være med på kino.
”Ehm, hei. Hei Mikkel.”
”Åh.. hei.”
”Eh, jeg.. Jeg bare lurte på om… om du ville være med på kino i morgen? Det går en ny film med Charlize Theron som visstnok skal være veldig bra, har jeg hørt.”
”Eh, sorry ass, menneh.. Tror du virkelig en hvit kjekkas som meg, går på kino med ei svart neger-hore som deg? Ikke faen.”

Hun husket fremdeles hvordan han hadde ledd da han snudde ryggen til henne og gikk. Etter den dagen hadde han ledd hver gang han gikk forbi henne. Plutselig elsket hun ikke latteren hans like høyt lenger. Det siste året hadde han til og med fått seg kjæreste, og tydeligvis fortalt henne hele historien, for nå var hun med på det også;
”Hei utlending, ligg unna typen min a’! Han vil ikke ha ei neger-hore som deg!”
Kjæresten hans var heldigvis ikke med på svømmelaget, der fikk hun fred. Dessverre trente guttelaget rett før jentelaget, så det ble alltid et par minutter overlapp med gutter og jenter i svømmehallen. På de få minuttene, klarte Mikkel alltid å få inn en punchline. Punchline’ene han var sjelden logisk, men de stakk allikevel. I dag hørtes den slik ut:
”Hei neger-hore! Vært på kino i det siste eller? Nei, regna med det, for ikke en gang neger-gutter vil være sammen med neger-jenter!”

Faren til Sarah hadde gått ned i stuen igjen. Hun lå dypt begravd i de store dungene med myke hodeputer. De var våte. Tankene spann rundt i hodet på henne. Hodet hennes var like kaotisk som soverommet hennes, men en ting var hun sikker på;
Jeg er norsk.

Hun svømte sakte gjennom det stille, blå speilet. Det var helt tomt der. Hun var den eneste i hele svømmehallen. Hun likte å dra dit på morgenen, for da fikk hun være helt alene. Ingen som var i veien i banen, ingen småunger som plaska rundt, og viktigst av alt; ingen Mikkel.
Hun elsket følelsen av vannet på kroppen. Hun kunne svømme i timevis. Bare hun og banen, ingenting annet betydde noe. I hvert fall ikke i dag, siden det var lørdag og hun slapp å stresse over til skole og mas etterpå. Hun holdt pusten og tok et dykk. Hun lukket øynene, og bare lå der. Bare fløt under vannet, fløt i det blå speilet. Hun lot alle tankene fare. Sinnet var stille.

Hun åpnet øynene brått. Hun hadde blitt dratt ut av stillheten. Dratt ut av roen og harmonien, av et svært plask. Hun sank, sank som en svær, tung kampestein. Hun var fast, hun klarte ikke å svømme opp mot overflaten. Det blå speilet var i ferd med å sluke henne! På overflata skimtet hun en skikkelse som forsvant vekk fra åsynet hennes. Hun kjente bunnen klemte mot ansiktet. Men nå var hun ikke tung lenger. Hun fløt litt opp fra bunnen, akkurat nok til at hun kunne stå på kne, men der stoppet det. Nå satt hun virkelig fast. Hun var knytt fast; noen hadde faktisk knytt henne fast i bassengveggen! Hun kjempet for å få seg løs, kjempet for livet, bokstavelig talt. Men hun var fast. Der var nytteløst. Hun kjente hun ble ør, døsig. Hun sluttet å kjempe; hun ga opp.
Det er så fantastisk stille her, tenkte hun.
Jeg vil bare være her, under det blå speilet, i stillheten, helt for meg selv. Alt blir så mye enklere nå. Ingen kan se meg fra overflaten, ingenting som blir sagt kan jeg høre, ingen kan skade meg. Her, under det blå speilet, er jeg trygg. Trygg fra omverdenen.

1 kommentar:

Hilde sa...

Neiii! I want more. :-) Veldi bra skreve, jentæ!