onsdag 25. april 2012

Om å være fraværende mamma



Kjentfolk vet at jeg er mamma til ei jente, Martine, på 3 år, og at jeg ikke bor sammen med henne. Dette var et valg jeg tok da jeg og pappaen hennes ikke var kjærester lenger, og jeg bestemte meg for å satse på utdanning. Å satse på utdanning er ikke et valg jeg har gjort for bare meg; jeg har også gjort dette valget for Martine. I Norge er du mye bedre økonomisk sikret hvis du har en utdanning å støtte deg på. Jeg vil sikre datteren min en god oppvekst, og dette gjør man som kjent, ja, kanskje ikke best, men ihvertfall lettest, med en jobb som gir deg en sikker og stabil inntekt. Etter min mening har et barn det (som regel) best sammen med begge foreldrene sine, men av og til lar desverre ikke dette seg gjøre, grunnet forskjellige årsaker. Jeg er også av den mening at en far kan ta like godt vare på barnet sitt som en mor kan. En småbarnstvillingalenemor sa til meg "det er ofte akseptert at barnet bor uten sin far, men når en mor bor uten sitt barn, er det liksom noe uakseptabelt ved det". Jeg valgte å la datteren min bo sammen med faren sin, fordi jeg mener at dette var det beste for meg og henne, og forholdet vårt, når jeg skulle være fulltidsstudent på videregående skole. Hverdagen vår hadde kommet til å vært slik: vi hadde stått opp tidlig, og begge hadde kommet til å vært morragretne. Vi hadde skyndet oss til barnehagen og til skolen, tidlig på morgenen. Jeg hadde slitt meg ut psykisk på skolen, fra ni til tre, for så å skynde meg og hente henne i barnehagen. Deretter måtte vi drasset med oss skole- og barnehagesekk på butikken, og handlet middag. Og så måtte vi dratt hjem og laget den kjøpte middagen, og spist den. Nå hadde klokka vært ca. seks, og vi hadde akkurat hatt tid til en, kanskje halvannen time med kvalitetstid. Vi hadde på denne tiden vært så sliten, at vi mest sannsynlig bare hadde kost oss på sofaen til hun skulle legge seg. Etter kveldsstell og legging, er det logisk å tenke at jeg måtte ha gjort husarbeid og lekser, til klokka sa leggetid for meg også. Hvis Martine på et eller annet tidspunkt mellom barnehagehenting og legging hadde slått seg vrang, hadde jeg mest sannsynlig blitt sur og sint, og vi hadde brukt tid på å være sure og sinte på hverandre. Hverken jeg eller Martine liker å være sur og sint, så dette vil vi helst unngå. Martine er også blitt ei så stor jente at det kreves eget soverom. Her i Trondheim koster det 10.000 kr for en leilighet med to soverom, og det sier seg selv at dette hadde gitt et stramt budsjett for en studentmamma med en treåring som stadig trenger nye klær og nytt utstyr til barnehagen. Det var også komplikasjoner med reising mellom meg og faren som gjorde at min endelige avgjørelse ble å la Martine bo sammen med faren sin på heltid. Folk sier "stakkars jente, som må bo uten moren sin.", men hva med moren, meg, som bor uten datteren sin? Det er ikke lett for noen av oss, og det er ikke lettere for den ene, enn den andre, heller. Vi savner hverandre. Vi savner hverandre hver dag. Men både jeg og Martine har så mye å fylle dagene våre med, at dette ikke er noe vi konstant går rundt og tenker på. Hvis vi hadde gjort det, så hadde vi klikka, begge to. Jeg vet at hun bare er tre år, men jeg vet også at hun savner meg, og koser seg så mye i barnehagen, og med resten av familien sin (som også var en viktig faktor da avgjørelsen ble tatt), at hun ikke bruker mesteparten av tiden sin på å tenke på hvor mye hun savner meg. Jeg prøver bestemt ikke å tenke på det, rett og slett fordi jeg da hadde gått i oppløsning, og ikke hadde fått gjort noen ting. Men jeg vet også at det ikke er noe vanskeligere for henne å være uten mamma, enn det var å være uten pappa. Hun elsker ikke den ene mer enn den andre, og savner den ene eller den andre like mye, uansett. Hun har like mye behov for meg, som faren sin. Vi spiller begge en viktig rolle i livet hennes, og hun kan ikke være foruten noen av oss. Jeg prøver ikke å si at det er synd i meg, men det er ikke synd i henne heller. Og om det så er synd i henne, så hadde det ikke vært mindre synd i henne hvis det var faren hun ikke bodde sammen med. Mor og far er likstilt i et barns liv, ikke glem det. Og når hun bodde sammen med meg, var det like tungt for faren hennes å være uten henne, som det er for meg å være uten henne nå. Nå er faren og jeg blitt kjærester igjen, men vi bor fremdeles ikke sammen, og han har fremdeles full omsorg for Martine. Kanskje vi etterhvert flytter sammen igjen, og kan leve som en familie under samme tak, men for nå står jeg fremdeles hardt på at avgjørelsen vår var rett, nemlig at Martine har det best hvor hun er akkurat nå. Jeg og Martine prøver å prate i telefonen sammen så ofte hun har lyst, og jeg besøker henne så ofte jeg har råd til (noe som er sjeldnere enn jeg vil, pga. det ikke så luksuriøse studentlånet). Jeg har også tenkt å begynne og skrive brev til henne, fordi hun er blitt så opptatt av nettopp dette. Kanskje det også kan bli fin lese- og skrivetrening for ei veldig læreglad jente?


2 kommentarer:

tornerosesverden sa...

Et sterkt innlegg, Silje. Og jeg skjønner godt hvordan du har det! For det er et dypt savn å ikke være sammen med barnet sitt hver dag - på samme måte som det er et savn for barnet å ikke se mammaen eller pappaen sin hver dag. Jeg er helt enig med deg, et barn trenger både mammaen og pappaen sin. Synes du har tatt en tøff avgjørelse. Regner med den ikke var lett? Står også respekt av at du klarer å tenke framover og gjøre det som du mener er best for dere begge to på sikt. Kjempekoselige bilder av dere :) Klem

Åshild Martinsen Brygfjeld sa...

Herlig, Silje <3