onsdag 30. mai 2012

But what was it I missed, the home or the heartbeat?

Jeg har aldri følt meg hjemme noe sted. Jeg kaller alt "hjemme", men jeg har aldri virkelig følt at jeg var på rett sted. Før nå. Jeg kan mange ganger tvile, og stille spørsmål til om jeg er hjemme. Men det er vanskelig. Det er så mange faktorer; dra- og skyvefaktorer. Så mange ting å ta hensyn til, og tenke på.
"Home is where the heart is."
Men hvor er hjertet? Mitt hjerte har vandra rundt utenfor kroppen min siden november 2008, betyr det at hjemme er hvor hun er? Men hva er hjemme for henne? Er hjemme der hun er vant til å være, eller er hjemme rett og slett hvor hun føler seg trygg? Jeg føler meg ikke trygg på steder. Jeg føler meg trygg med mennesker. Vil det da si at hjemme er sammen med noen, og ikke et sted? Er hjemme dem du er sammen med, og ikke det huset du bor i? 
Jeg føler meg hjemme i Trondheim. Tror jeg. Det er ihvertfall det stedet jeg noensinne har følt meg mest hjemme i. Jeg elsker lukten av by, men også den svake eimen av skog og sjø. Jeg elsker menneskene her; måten de kler seg, og måten de lever. Jeg elsker at alle er så forskjellige, uten å bli dømt, men heller hyllet. Creds til alle som lever livet sitt akkurat som de vil! Her er alle seg selv, og alle kortene ligger ute på bordet. Her har man ingen forventninger til hverandre. Ingenting er forutsigbart. Det kan ligge en overraskelse rundt hvert et hjørne. Slik føler iallefall jeg det. 
Men det jeg elsker aller mest i verden, er stjerna mi, hjertet mitt, som vandrer rundt omkring utenfor kroppen min, uten at jeg i det hele tatt kan se henne. Hun er titalls mil unna. Det er Supermannen min også. Supermannen min, som jeg også elsker. Jeg vil skape et hjem for dem, for oss, men de har kanskje allerede ett? 
Hva er egentlig et hjem? Er det huset vi bor i, eller fellesskapet vi har rundt oss? Bør vi lære oss å ofre hjemmene våre, for å endelig få komme hjem?

2 kommentarer:

Erna Kristin sa...

Hus og plasser blir i grun aldri noe jeg greier å kalle helt hjemme, er litt sånn rotløs føler jeg. For meg er hjemme der hvor menneskene jeg elsker er. Så tror jeg at hvis man bor sammen med de man elsker over lengre tid på ett sted, så muligens at man etterhvert ikke føler seg så rotløs. Å aller viktigst, at de barna man har produsert og elsker høyere enn livet kan slippe å føle seg nettopp rotløs.

Fru Jacobsen - Mitt herlige mammaliv sa...

Så flott og dypt skrevet. Har tenkt slike tanker selv :)