lørdag 2. juni 2012

Økonomi, Statens Lånekasse og NAV

Hei verden.
Jeg er i så ufattelig dårlig humør. Jeg vet at dette blir litt personlig, men jeg klarer ikke holde det inne lenger. Jeg blir nesten sjuk av å tenke på det. Jeg vil bare legge meg ned under dyna og sove til alt går over. Men det går desverre ikke.
Jeg tenker på penger. Hele tida. Jeg kan ikke kjøpe meg en kaffekopp engang, uten å få dårlig samvittighet. Jeg drømmer om penger. Jeg har mareritt om penger. Jeg får ikke sove pga. jeg tenker på penger. Jeg kan ligge i senga, hele dagen, og tenke på penger. Jeg kan kanskje si at penger ødelegger livet mitt. Eller at jeg har ødelagt livet mitt med penger. Jeg vet ikke hva som blir mest rett. Alt er selvfølgelig min egen skyld. Jeg har selv skyld i alt. Jeg har gravd min egen grav. Jeg prøver å grave meg opp igjen, men det er ikke så enkelt. Jeg sliter virkelig med å komme meg opp av gropa. Jeg skylder penger. Det føles ut som jeg skylder penger overalt. Det er ikke morsomt å skylde penger.
Nå håper jeg ikke dere trekker noen slutninger om meg og mine pengeproblemer. Jeg er ikke avhengig av noen dyre vaner eller noe slikt. Jeg røyker ikke fast engang. Jeg gambler ikke, eller noe sånt. Jeg har bare rett og slett aldri vært flink med penger, og har i løpet av livet mitt tatt noen gale valg. Jeg har lært nå. Avbetalingskontoer og å betale med faktura er rett og slett ikke et smart valg.  Jeg har lært at man bare kan bruke de pengene man har, og nesten ikke dem engang. Jeg har lært at man må tenke lenger enn sin egen nese når det kommer til penger. Jeg er overrasket over at jeg aldri har skaffet meg et kredittkort; men jeg er også veldig glad for at jeg ikke har det.
Det som ergrer meg mest, er at studielånene i Norge ikke er høyere. All økonomi stiger i takt med hverandre; lønn, matpriser, moms, boligpriser, osv. Men ikke studielånet. Man er som student tvunget til å ta en ekstrajobb, av og til to, for å klare seg. Dette er en sak som er enklere sagt enn gjort. Jeg har siden jul søkt etter en jobb jeg kunne ha på siden av skolen. Jeg sendte gjennomsnitlig 5 søknader i uka, og jeg fikk ikke svar på en eneste en. Jeg ble lei av og ikke få svar, så jeg endret søknaden min til at jeg skulle slutte på skolen, og kunne jobbe heltid; da fikk jeg intervju på intervju. Grunnen til at det var så vanskelig for meg å få en deltidsjobb, er at jeg går videregående opplæring, og at jeg dermed ikke kan jobbe på formiddagen. Hvis du ikke kan jobbe på til alle døgnets tider, er du ikke en atraktiv arbeidstaker.
Nå var jeg heldigvis så heldig at jeg til slutt fikk en jobb hvor de ønsket en person som kunne jobbe ettermiddager, helger og ferier. Jeg takket ja, og kan nå fortsette på Bybroen videregående skole på dagtid, til jeg har fått min etterlengtede studiekompetanse - og det er jeg veldig glad for, for jeg trives på Bybroen.
Det som ergrer meg mest etter det stillestående studielånet, er NAV. Jeg gikk til NAV med en gang jeg innså at jeg kom til å få økonomiske problemer. Jeg var da ganske nylig startet som elev ved Bybroen. Jeg spurte om det var noen form for hjelp å få der, og svaret jeg fikk var "du kan slutte på skolen og melde deg som arbeidssøker, så får du trygd".
... HVA I HELVETE ER DET SLAGS SVAR DA?! Hver dag står det skrevet i Norges aviser om mangelen på feks. ingeniører her i Norge, og dette er det de tilbyr av hjelp? De gjør det ikke spesielt innbydende å være student, spør du meg. Jeg sier ikke at studenter skal få mulighet til å leve av NAV. Jeg sier at NAV burde kunne tilby en eller annen form for hjelp, før alt går av skaftet og studenten får store økonomiske problemer. Hvis jeg hadde fått hjelp den gangen, så hadde jeg ikke fått disse problemene i utgangspunktet. Jeg kunne stablet meg og klart å holde meg oppreist. Jeg hadde ikke blitt hengende etter med husleia, og jeg hadde fått betalt mobilregninga i tide. Men alt raste sammen for meg.
Hva skal til for å få hjelp av NAV? Det burde ikke være en selvfølge at foreldre skal bidra økonomisk etter at barna har blitt 18 år. Har NAV lov til å la mennesker økonomisk forfalle? Har NAV lov til å ikke gi økonomisk stønad hvis en person risikerer å bli kastet ut av hjemmet sitt, og satt på gata? Har NAV lov til å fattiggjøre mennesker i Norge? Hva skal en student gjøre når alle andre muligheter er tillintetgjort? Selg tingene dine, sier de. Lån av foreldrene dine, sier de. Få deg en jobb, sier de. Men hva skal man gjøre når man har solgt det man kan selge, lånt det man kan låne, og man allerede har en jobb? Jeg vil igjen få understreke at jeg skapte grobunnen for mine økonomiske problemer helt selv. Men det er menneskelig å feile.

Dette ble i overkant langt, men jeg måtte få det ned. Jeg måtte dele det. Jeg blir veldig glad for kommentarer rundt dette, så vær snill og legg igjen en. På forhånd takk!

2 kommentarer:

Anonym sa...

Er ikke alltid man kan melde seg arbeidsøkende/ arbeidsledig å få noe! Gikk selv uten arbeid i et halvt år, ikke gikk jeg på skole så stipend fikk jeg ikke.. Men jeg kunne ikke skrive opp alle de 52 dagene jeg hadde jobbet sist helt korrekt, siden jeg da ikke kunne huske 7 mnd tilbake i tid å skrive ned at jeg f.eks den 21 mai jobbet 5 timer osv... Derfor fikk jeg ingenting.. Jeg kunne dokumentere utdannelse, tidlige jobber..alt annet enn de timene! Så da måtte jeg flytte for å finne jobb, siden NAV ikke kunne bistå med en dritt!

Martine sa...

Vet ikke om kommentaren min ble lagret, så jeg prøver på nytt:
Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din. Har selv møtt mye motstand akkurat på grunn av dette. Jeg var uten jobb en periode og da fikk jeg beskjed om at samboeren min måtte "forsørge" meg siden han tjente mer enn 11.000,- i måneden. Dette er for meg latterlig, han kan jo ikke betale alt for meg!
Jeg ble student og går også videregående skole, noe som vil si at jeg heller ikke har muligheten til å jobbe så mye utenom. Jeg går yrkesfag og har fritak fra allmennfagene, noe som førte til et redusert stipend/lån. Jeg gikk da til NAV for å høre om økonomisk støtte for de pengene jeg "mistet". Da fikk jeg bare beskjed om å finne meg jobb. Utrolig at det skal være sånn, det er jo ikke snakk om å få hjelp akkurat.
I tillegg har det ikke vært enkelt for meg å fullføre skolen på grunn av den idiotiske "ungdomsrett-regelen". Jeg går også på en privatskole og i klassen min er jeg den eneste som har betalt skoleåret selv, resten får alt dekket fra NAV. Det virker som at vi som jobber hardt for å få utdanningen fullført må kjempe oss gjennom, mens mange andre får ting servert på sølvfat. Nå skal jeg ikke gre alle under én kam, men det føles sånn ut i blant.
Men som jeg bruker å si til meg selv, og som jeg nå sier til deg: Tenk positivt på det, etter mye hardt arbeid kommer du til å få igjen for det.
Dette ble også litt langt, men jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, så jeg måtte bare dele litt av mine opplevelser innenfor dette med økonomi.