tirsdag 23. april 2013

Om å være fraværende mamma, del 2


For ganske nøyaktig et år siden postet jeg et innlegg her på bloggen, som skulle vise seg å gi mye positiv oppmerksomhet. Jeg forventet vel kanskje egentlig ikke så mye oppmerksomhet, og i hvert fall ikke av den sorten jeg fikk, nemlig positiv oppmerksomhet. Når jeg i kveld leste dette innlegget, er det flere ting jeg vil prøve å kartlegge, once again - because times have changed. Her kommer altså: "om å være fraværende mamma, del 2". Skrift i kursiv er nye tanker og spindelvev, flettet inn i det opprinnelige innlegget.




Kjentfolk vet at jeg er mamma til ei jente, Martine, på 4 år, og at jeg ikke bor sammen med henne. Dette var et valg jeg tok da jeg og pappaen hennes ikke var kjærester lenger, og jeg bestemte meg for å satse på utdanning. Å satse på utdanning er ikke et valg jeg har gjort for bare meg; jeg har også gjort dette valget for Martine. I Norge er du mye bedre økonomisk sikret hvis du har en utdanning å støtte deg på. Jeg vil sikre datteren min en god oppvekst, og dette gjør man som kjent, ja, kanskje ikke best, men ihvertfall lettere, med en jobb som gir deg en sikker og stabil inntekt. Jeg innser nå at det også er andre ting som er viktigere enn økonomi for å gi barn en god oppvekst. F.eks. kan det ikke være lett for ei jente på bare fire år å forstå at mamma må gå på skole et helt annet sted, langt unna, og at mamma må jobbe fordi ting koster penger, og dermed ikke har tid til å reise med toget hver helg for å treffe henne. Etter min mening har et barn det (som regel) best sammen med begge foreldrene sine, men av og til lar dessverre ikke dette seg gjøre, grunnet forskjellige årsaker. Nå har det seg heldigvis slik at det igjen er mulig for nettopp disse to foreldrene å bo sammen igjen, grunnet forskjellige årsaker. Jeg er også av den mening at en far kan ta like godt vare på barnet sitt som en mor kan. Og det er jeg fullstendig overbevist om enda. Martine er ei fantastisk jente, og hun hadde ikke kommet dit uten faren sin. En småbarnstvillingalenemor sa til meg "det er ofte akseptert at barnet bor uten sin far, men når en mor bor uten sitt barn, er det liksom noe uakseptabelt ved det". Jeg valgte å la datteren min bo sammen med faren sin, fordi jeg mener at dette var det beste for meg og henne, og forholdet vårt, når jeg skulle være fulltidsstudent på videregående skole. Hverdagen vår hadde kommet til å vært slik: vi hadde stått opp tidlig, og begge hadde kommet til og vært morragretne. Vi hadde skyndet oss til barnehagen og til skolen, tidlig på morgenen. Jeg hadde slitt meg ut psykisk på skolen, fra ni til tre, for så å skynde meg og hente henne i barnehagen. Deretter måtte vi drasset med oss skole- og barnehagesekk på butikken, og handlet middag. Og så måtte vi dratt hjem og laget den kjøpte middagen, og spist den. Nå hadde klokka vært ca. seks, og vi hadde akkurat hatt tid til en, kanskje halvannen time med kvalitetstid. Vi hadde på denne tiden vært så sliten, at vi mest sannsynlig bare hadde kost oss på sofaen til hun skulle legge seg. Etter kveldsstell og legging, er det logisk å tenke at jeg måtte ha gjort husarbeid og lekser, til klokka sa leggetid for meg også. Hvis Martine på et eller annet tidspunkt mellom barnehagehenting og legging hadde slått seg vrang, hadde jeg mest sannsynlig blitt sur og sint, og vi hadde brukt tid på å være sure og sinte på hverandre. Hverken jeg eller Martine liker å være sur og sint, så dette vil vi helst unngå. Martine er også blitt ei så stor jente at det kreves eget soverom. Her i Trondheim koster det 10.000 kr for en leilighet med to soverom, og det sier seg selv at dette hadde gitt et stramt budsjett for en studentmamma med en treåring som stadig trenger nye klær og nytt utstyr til barnehagen. Det var også komplikasjoner med reising mellom meg og faren som gjorde at min endelige avgjørelse ble å la Martine bo sammen med faren sin på heltid. Folk sier "stakkars jente, som må bo uten moren sin.", men hva med moren, meg, som bor uten datteren sin? Det er ikke lett for noen av oss, og det er ikke lettere for den ene, enn den andre, heller. Vi savner hverandre. Vi savner hverandre hver dag. Men både jeg og Martine har så mye å fylle dagene våre med, at dette ikke er noe vi konstant går rundt og tenker på. Hvis vi hadde gjort det, så hadde vi klikka, begge to. Og det er nettopp der jeg tok feil. Jeg vet at hun bare er fire år, men jeg vet også at hun savner meg, hun forteller det til meg hele tiden, og koser seg så mye i barnehagen, og med resten av familien sin (som også var en viktig faktor da avgjørelsen ble tatt), at hun ikke bruker mesteparten av tiden sin på å tenke på hvor mye hun savner meg. Men hun tenker mye på det. Hun har blitt ei oppvakt lita, storjente. Jeg prøver bestemt ikke å tenke på det, rett og slett fordi jeg da hadde gått i oppløsning, og ikke hadde fått gjort noen ting. Men nå kjennes det ut som jeg skal gå i oppløsning. Hver gang jeg ikke klarer å forklare tingenes tilstand til Martine, vil jeg revne i sømmene. "Mamma, hvor mange netter er det igjen nå?", "mamma, jeg savner deg", "mamma, hvorfor må du gå på skolen i Trondheim?". Men jeg vet også at det ikke er noe vanskeligere for henne å være uten mamma, enn det var å være uten pappa. Hun elsker ikke den ene mer enn den andre, og savner den ene eller den andre like mye, uansett. Hun har like mye behov for meg, som faren sin. Vi spiller begge en viktig rolle i livet hennes, og hun kan ikke være foruten noen av oss. Dette merker vi godt, både jeg og pappaen. Hun likestiller oss: hvis den ene har pusset tennene hennes, så må den andre følge henne til sengs. Jeg prøver ikke å si at det er synd i meg, men det er ikke synd i henne heller. Og om det så er synd i henne, så hadde det ikke vært mindre synd i henne hvis det var faren hun ikke bodde sammen med. Mor og far er likestilt i et barns liv, ikke glem det. Og når hun bodde sammen med meg, var det like tungt for faren hennes å være uten henne, som det er for meg å være uten henne nå. Nå er faren og jeg blitt kjærester igjen, men vi bor fremdeles ikke sammen, og han har fremdeles full omsorg for Martine. Nå skal vi flytte sammen igjen, og leve som en familie under samme tak, men for nå står jeg fremdeles hardt på at avgjørelsen vår var rett, nemlig at Martine har det best hvor hun er akkurat nå. Men etter hvert vil vi kanskje flytte på oss, sammen, alle tre. Jeg og Martine prøver å prate i telefonen sammen så ofte hun har lyst, og jeg besøker henne så ofte jeg har råd til (noe som er sjeldnere enn jeg vil, pga. det ikke så luksuriøse studentlånet, og jobben). Jeg har også tenkt å begynne og skrive brev til henne, fordi hun er blitt så opptatt av nettopp dette. Kanskje det også kan bli fin lese- og skrivetrening for ei veldig læreglad jente? Vel, jeg skrev ikke så mange brev, bare et par kort, men hun er veldig flink til å skrive og leke seg med bokstaver fordiom.





Sorry for de mikroskopiske bildene, men oppløsninga ble crappy. 
Må finne en ny løsning på opplasting av bilder.


onsdag 10. april 2013

Upublisert, publisert

Jeg kom over et upublisert innlegg, som jeg en gang i tiden sikkert hadde tenkt å publisere. Jeg skjønner hvorfor det aldri ble publisert da, for det er jo ukomplett. Dette er liksom bare en slags innledning føler jeg. Men nå publiserer jeg det, så kommer kanskje fortsettelsen til meg etterhvert.


Han kjente pusten hennes i nakken. Den varme, deilige pusten. Som en tropisk bris ei kald vinternatt. Hvor hadde han vært? Ingen visste. Ingen visste hvorfor. Ingen visste noen ting som helst. Han hadde bare forsvunnet. Reist fra alt, og alle. Han hadde latt henne sitte igjen alene. Alene, uten så mye som et hint, eller et ord. Ikke en lyd. Ingen forvarsel. Han hadde bare løpt. Løpt over åkeren, elva. Han hadde løpt så fort bena kunne bære ham. Han hadde løpt til han fant noen som ville ta ham med videre. Videre til hvor som helst. Ingen mål. Ingen mening. Bare vekk. Vekk fra alt, og alle. Vekk fra det uvirkelige, det absurde. Vekk fra kjærligheten. Hva var det, som kunne drive ham vekk fra kjærligheten? Den gode, trygge kjærligheten. Den fantastiske, eviglange kjærligheten. De hadde vært et par i seks herlige år. Helt plutselig, bare på et lite øyeblikk, hadde han lagt alt dette i grus. Og nå var han tilbake. Hun forsto ikke. Ingen forsto. Det hele kjentes ut som en drøm.